Å være forelder er den vanskeligste oppgave du noen gang kommer å få, men du kommer å klare det

Sengevæting

bilde av barn med våt sengSengevæting er veldig vanlig, men er noe man ikke snakker om, og som kan skape mange utfordringer. Hva er det og hva kan man gjøre?

 

De aller fleste barn vokser det av seg, spørsmålet er bare når. Kun i 1/2 til 1% av tilfellene vedvarer det til voksen alder. Mer enn 10% av alle barn mellom 5 og 13 år tisser på seg i senga. Allikevel er det tabubelagt. Når et barn over fem år tisser på seg minst en til to netter i måneden, men er tørr på dagen, kalles det på fagspråk for enuresis. 33 prosent av barna tisser i sengen hver eneste natt. 70 prosent av sengevæterne er gutter, og rundt en tredel fortsetter å tisse på seg etter 9 års alder. Jo større barna blir jo mer jevnt fordelt er det på kjønn. Sengevæting ikke er noe barn gjør med vilje, men at det er en sykdom som de aller fleste vokser fra. Veldig få har det etter at de har fylt 13 år. Det er en fallende kurve som du kan se i grafen til høyre:bilde: kurve for utbredelse av enuresis i forhold til alder på barn

Hva er grunnen?  I nesten alle tilfeller er grunnen rent fysiologisk, altså kropslig, og ikke psykologisk. I to av tre tilfeller barnet har for lavt nivå av antidiuretisk hormon (ADH-hormoner). Et hormon som reduserer urinmengden om natten. Medisin kan hjelpe for dette, men det forklarer ikke hvorfor barnet ikke våkner. Den siste tredjedelen har problemet fordi de har underutviklet blærekontroll. Signalene fra urinblæren når altså ikke frem til hjernen og blæren tømmes uten at det registreres av hjernen. Det ser ikke ut som om liten blære, er grunnen til sengevæting, men derimot når det er et barn som på dagtid også "bare må på do nå!" også sliter med sengevæting. Sengevæting foregår under alle søvnfasene, men hos barn som sover svært tungt kan det være en grunn til at de ikke våkner. Barn med ADHD har høyere frekvens av sengevæting enn andre.

Hva kan hjelpe? Opp mot 60–70 prosent av barn som som sliter med sengevæting, har effekt av behandling med Minirin. Barnet kan bruke Minirin til det har vokst av seg sengevætingsproblemene. Miniring gjør at urinproduksjonen minsker om natten slik det skal. Man kan også benytte alarmer av ulike slag. Det finnes spesielle alarmtruser som kjenner av når barnet tisser, trådløse fuktighetsalarmer som legges i barnets undertøy og alarmmatter til å legge på sengen. Felles for dem alle er at de lager lyd som vekker barnet når det blir vått. Noen har også vibrasjon. Hensikten med slike hjelpemidler er å styrke forbindelsen mellom blære og hjerne. Det å minske væskeinntak på kvelden har liten, eller ingen effekt. Det å øke inntaket på dagen kan derimot hjelpe. Saken er jo den at problemet er at de ikke våkner når de skal tisse. Det er viktig at man kommer igang med behandling så fort som mulig for å forhindre negative konsekvenser. Selv om problemet ikke er psykologisk begrunnet er motivasjonen til barnet og foreldrene viktig for å få et godt resultat. Å bli sint på barnet hjelper ikke, og vil bare gjøre vondt verre.

Uheldige konsekvenser: Det er vanlig at barn tror de er alene om å være sengevætere, og det er flaut å snakke om det. Det kan medføre at de trekker seg fra situasjoner. Det bør unngås i størst mulig grad. Mange foreldre prøver å skjerme barnet fra situasjoner som innebærer overnatting. Det er ikke å anbefale, selv om redselen for mobbing er der. Det er mer lurt å få spesielle nattbleier. Disse får dere gratis på resept fra legen. Dere kan også velge å være åpne på sykdommen overfor voksne som er tilstede, slik at de kan hjelpe med det praktiske. Dersom barnet skjermes for mye kan det utvikle seg negativt i forhold til selvbilde. Det er klart at foreldre blir lei når barnet nærmer seg 13 og fungerer godt på alle andre områder og de fortsatt må skifte på sengen hver dag. Barnet selv synes det er flaut og ønsker ikke noe annet enn at det kan klare det. Uheldig er det dersom en forelder tenker at dette er noe barnet har skyld i. Det er også uheldig når noen fra utvidet famillie presser på. Barnet risikerer å bli kalt for ting, spesielt fra søsken. Spesielt vondt er det om yngre søsken blir tørre på natten, mens den eldre ikke gjør det. Enuresis medfører ekstra arbeid og ekstra utgifter. Det finnes "tisselaken" man kan få på resept som gjør at det ikke går ned i sengen, men bare lakenet blir vått. Det sparer både penger og arbeid.

Arvelighet: Hvis en av foreldrene selv var sengevæter, er risikoen 45 prosent for at barnet blir det, hvis begge foreldrene var sengevætere er risikoen 75 prosent.

Det finnes en interesseorganisasjon som også har medlemmer som slliter i forhold til enuresis. Den heter NOFUS og er en interesseorganisasjon for barn og voksne som har sykdommer i urinveiene og ufrivillig lekkasje av urin- og/eller avføring. www.nofus.no