Å være forelder er den vanskeligste oppgave du noen gang kommer å få, men du kommer å klare det

Barns reaksjoner på skilsmisse, del 2

Ved skilsmisse oppløser man ikke familiesystemet, man bare endrer det. Denne artikkel har fokus på de vonde og vanskelige skilsmissene.

Dette er del to om dette tema. I denne artikkel vil fokus være hvordan barn som har opplevd kompliserte skilsmisser har opplevd det. Med kompliserte skilsmisser mener jeg skilsmisser som har endt opp i rettssystemet. Noen fullstendig oversikt over hvor mange av skilsmissene som ender opp i rettssystemet finnes ikke, men man anslår at det er omtrent 10%. Det vil si at over 1000 norske barn opplever dette hvert år. Per Arne Rød, Tor-Johan Ekeland og Frode Thuen presenterte resultatene av denne undersøkelse i 2008. De intervjuet flere av barna og deres foreldre. De fant at alle de spurte barna reagerte med ulike former for sterke følelser, og at disse sterke følelsene i stor grad vedvarte lenge etter at skilsmissen var over. De beskriver Aggressive følelser, engstelige følelser, depressive følelser og følelser innenfor spekteret skam–skyld.

Å ikke bli hørt av retten
Det som gjorde det spesielt vanskelig for disse barna var at de opplevde å ikke bli hørt på i retten. Flere av barna beskrev hvor sinte de hadde vært etter domsslutningen og hvor urettferdig de opplevde avgjørelsen. De følte seg dobbelt krenket – krenket av forelderen og krenket av retten og dommeren. Aggresjonen kunne være rettet mot dommeren, eller mot en av foreldrene. Flere av barna ønsket ikke kontakt med den ene forelderen. Flere av barna viste engstelse, noe som viste seg blant annet i problemer med å sove. Det at ubehag og usikkerhet i forbindelse med skilsmisser fører til angst og psykiske problemer hos de fleste barn har også blitt vist i andre studier (Wallerstein, Blakslee & Lewis, 2000; Wallerstein & Kelly, 1980). Depressive følelser var også noe som preget barna. Flere av barna fortalte at de gråt i forbindelse med foreldrenes kranglinger. De var preget av en oppgitthet over at de ikke kunne påvirke situasjonen og at det var en konflikt de ikke kunne se noen ende på. Barna sørget over at familien hadde blitt oppløst.

Barnas erfaringer med retten var at de ikke ble hørt. De følte på håpløshet og opplevde at det var konflikten mellom foreldrene som fikk prioritet, ikke det som var best for dem som barn. Barnas erfaringer er på et vis et bilde av en situasjon, der foreldrenes rettigheter som voksne i konflikt har forrang framfor foreldrenes plikter som foreldre. I den protestantiske holdningen var plikten viktigst, og forsakelse var den mest aktverdige grunnholdning. Barnas situasjon i denne undersøkelsen kan sammenliknes med andre gruppers situasjon, ved at vår tids rettighetsetikk i større grad har overtatt for tidligere tiders pliktetikk (Rød mfl, 2008).

Kranglingen stopper ikke
Det er de fleste foreldres håp at kranglingen og problemene skal gå over når de blir skilt, men slik går det ikke for de fleste. Det typiske er konflikter om hvor barna skal bo, hvor mye samvær det skal være med den av foreldrene barna ikke bor sammen med, praktiseringen av samværsordningen og barnebidragets størrelse. Konflikter er i det hele et utbredt fenomen i forbindelse med samlivsbrudd. Disse er ofte knyttet til barna i en eller annen måte. Konflikter mellom foreldrene etter bruddet synes å være en av de viktigste risikofaktorene for problemutvikling hos barna. I en norsk undersøkelse fra 2004 svarte nesten 60% at de hadde hatt kraftige krangler om barna etter skilsmissen, og over 60% av de skilte svarte at konflikten fortsatt var i live seks år etter skilsmissen (Thune, 2004). Barnas negative reaksjoner gjelder særlig dersom foreldrene har store og vedvarende konflikter som barna trekkes inn i. I undersøkelsen med barnefordelingssaker som endte i retten skriver forfatterne:

Flere av barna fortalte at nå, selv åtte år etter domstolsbehandling av foreldrenes samlivsbrudd opplever de at foreldrekonflikten griper inn i og fortsatt påvirker deres hverdag. Dette gir klare indikasjoner på betydelige belastninger på barnas utvikling og livskvalitet. Flere av barna viste til egen eller søskens konfirmasjon som konkret eksempel på foreldrekonfliktens pågående styrke og urimelige utslag (Rød mfl, 2008).

Det er forståelig med slike utslag, men det blir dermed ikke mindre sårt og vanskelig for barna, som er en helt uskyldig part. At foreldrene lider av uenigheten de har, er trist nok, men når barna er de som lider mest er det ikke annet enn dypt tragisk. At barna må ha to konfirmasjoner fordi de to voksne ikke klarer å være på samme fest er jo å gjøre det helt og fult på de voksnes premisser.

Referanser:
Røed Per Arne, Ekeland Tor-Johan, Thuen Frode, 2008, Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner, Tidskrift for Norsk Psykologforening, Vol 45, nummer 5, s 555-562.

Thuen, F. (2004). Livet som deltidsforeldre. Bergen: Fagbokforlaget

Wallerstein, J. & Kelly, J. B. (1980). Surviving the breakup: How children and parents cope with divorce. New York: Basic Books.

Wallerstein, J., Lewis, J. & Blakeslee, S. (2000). The unexpected legacy of divorce: A twenty-five years landmark study. New York: Hyperion.