Å være forelder er den vanskeligste oppgave du noen gang kommer å få, men du kommer å klare det

Barns reaksjoner på skilsmisse, del 3

Ved skilsmisse oppløser man ikke familiesystemet, men endrer det bare. Mest sannsynlig blir det til en mer komplisert familiesituasjon etterpå. Det gjelder for barna, men som oftest også for de voksne.

JEG VIL IKKE HA NOEN NY MAMMA!
Hvordan er det å måtte bli med på det som skjer med de voksne?

Nesten alle barn ønsker at foreldrene skal komme sammen igjen. Dette gjelder også for barn som opplever mye vanskelig hjemme og igjennom en skilsmisse. Flere undersøkelser er gjort på dette og de konkluderer med at det nesten utelukkende er ett av barnas største ønske. Det er et ønske kun noen får oppfylt. De fleste må bli med mamma, eller pappa videre i livet.

To hjem
En del foreldre velger å flytte ut på skift, og la barna bo igjen i huset. Det er ikke mange som orker det over tid og derfor blir det to hjem og barna som må flytte frem og tilbake, selv om det ikke spesielt mye lettere for barna å skifte bosted hver uke, enn hva det var for foreldrene å gjøre det samme. Lille Ole får dermed to hjem. For barna er det to likeverdige hjem, for barna er svært lojale overfor sine foreldre og vil ikke gjøre forskjell på mamma og pappa. Hjemmene kan være svært forskjellige, men for barna er de likeverdige. Barn er ikke så opptatt av det ytre slik som vi voksne. De er mer opptatt av hvordan de har det hjemme. Om de har det godt, og om de blir forstått og elsket. Barna er aktive medspillere i prosessen og bidrar bevist til å finne nye måter å leve på som familie. Deres bidrag må ikke undervurderes.

Jeg vil ikke ha noen ny Pappa!

Samlivsrådgiver Solveig E Vennesland har skrevet en kort og gripende historie som jeg her vil dele:

Lille Kaia er 5 år og opplevde for et år siden at foreldrene hennes flyttet fra hverandre. Kaia og storebroren bor nå hos mamma, i huset som de alltid har bodd i, mens pappa bor i annet hus et stykke unna. Kaia besøker pappa i helgene, men hun savner pappa likevel, og vil at pappa skal komme tilbake til dem som før. Men mamma sier at det gjør han ikke. For mamma har fått en ny "pappa". Det er Morten. Kaia liker ikke Morten. Og hun synes at mamma og Morten ler og tuller så mye. Dessuten har Morten tatt pappas seng.
Kaia har fortalt til læreren på skolen og til venninnene sine at hun ikke vil ha noen ny pappa, men det hjelper visst ikke (Vennesland, 2012)

Det er forskjell på opplevelsen av en ny mann. For mor er det en kjæreste, eller en ny livspartner, mens for barnet er det ikke likt. Jeg har i min jobb møtt en del barn som sliter i forhold til mors og fars nye kjærester. Foreldrene kjenner dem godt og har brukt mye tid med dem. Når de presenteres for barna er de helt fremmede for dem. Flere barn har derfor bedt foreldrene ta det med ro og la utviklingen av forholdet gå sakte slik at de kan være trygge underveis. Noen foreldre tar hensyn til dette, andre ikke. For et barn er det å måtte bygge nye relasjoner både skummelt og slitsomt, samtidig som det kan være gøy og utviklende.

Barn og voksne går gjennom ulike faser, og til ulik tid
Den første setningen i denne artikkel er en omskrivning av en setning til Kirsti Haaland, som har skrevet en bok om dette tema. Hun skriver: Ved skilsmisse oppløser man ikke familiesystemet, men endrer det og familien må organisere seg på nye måter (Kirsti R. Haaland, 2002). Hun beskriver ulike faser i det med skilsmisse. For foreldrene har hun lagt merke til følgende faser: Tvilsfasen, etterfulgt av forberedelsesfasen og/eller erkjennelsesfasen. Der etter følger beslutningsfasen og til slutt den skilte familien (dvs. når foreldrene bor på to forskjellige steder).
For barna er det ikke de samme fasene. I de fleste tilfeller er ikke barna så forberedt som foreldrene, eller i hvert fall den ene forelderen. Haaland skriver at for et barn begynner det som regel med, hva hun kaller for «krisestadiet», som går over i «kort-tid-etter-fasen» og ender opp i «langtidsperioden».

Barn i krise gjør som regel en av tre ting. De benekter det som har skjedd, blir svært sinte, eller ser ikke ut å reagere i det hele tatt. Dette er helt vanlige menneskelige reaksjoner på kriser, og er i seg selv helt friske reaksjoner på noe som er fryktelig vondt. Som foreldre, eller pårørende må vi hjelpe barna til å forstå hva som skjer med dem og hjelpe dem til å ikke bli værende i krisetilstanden for lenge. For de større barna er det å snakke en god måte å komme videre på, for de mindre barna vil tegning og lek kunne hjelpe dem til å uttrykke hva de føler.
Haaland beskriver også noen utviklingsfaser for den nye familien som blir til. Hun regner at det til vanlig tar tre til fem år før man har fått til en fungerende stefamilie, selv om problemer fortsatt kan oppstå alt etter som barna vokser. Hun skriver at det ikke er uvanlig at barn i voksen alder tar opp problemer de opplevde da foreldrene skilte seg, eller stiller spørsmål de tidligere har holdt for seg selv.

Litteraturliste:
Haaland Kirsti R., 2002, Barnet i skilsmissen, et barneperspektiv på familieomforming, Universitetsforlaget
Vennesland Solveig E. Artikkel fra siden www.vennesland.no Hentet ut 12.07.12